Tidsånden

Jeg husker den gang vi var små.
Funksjoner var vi da.
Atomalder ble navnet på
den tiden gitt å ha.

Om morgenen sto mannen fast
som celle i en kropp.
Om kvelden sjefens dømme brast
som tauverk i en klopp.

Men fjernsynet sto alltid bak
og rettet syn og blikk.
Oppmerksomheten var en sak
vi mente at vi fikk.

Mot dette gjorde vi revolt.
Vi fant opp masse ting
som kunne gjøre mannen stolt
og ikke satt i sving.

Så nå er alle klarsynte
som databrikken ren.
Og ikke til å påpynte.
For alle er som en.