Det gikk en maur og kikket lurt
på markens høye gress.
Å klatre opp han burde turt
om han var noe tess.
Da ville han ha stilling fått
som gressets overmann.
I tua ville han ha gått
for fryd å være sann.
Men mauren tenkte på sitt ry
som flittig arbeidskar.
Som høy på det en er til bry
og ikke snill og rar.
Så fellesskapets diktatur
forble å være glød.
Og dommen var at han var sur
den gang da han ble død.